Ut av komfortgrensen

Når Gerd Ordal kommer til Hovin, skal hun ha møte om business mulighetene i Rain. Jeg er blitt spurt om jeg kan fortelle min historie, og det å snakke om meg selv foran mange mennesker er ut av konfortgrensen, og så har jeg også tenkt:  "hvem er jeg til å snakke om hvor bra frønæring er som ikke er i stand til å arbeide?" "Hvordan kan jeg med min måte å være på arbeide med dette, å ta kontakt med mennesker føles for meg påtrengende?"  Mange slike tanker kan komme i frustrasjonssonen og enda verre i panikksonen.  Det er utrolig hvor stygt jeg snakker til meg innimellom, og heldigvis så er ikke alle tanker sanne.  Hvor mye jeg kan og ikke kan bevege meg ut av komfortsonen handler mye om trygghet og støtte.  En liten stund var jeg grepet av at jeg måtte ha med meg noen for å våge, og selvsagt er det trygt å ha noen der - å hva er det værste som kan skje da?  Verden raser ikke sammen fordi jeg tabber meg ut litt. 

 Åpenhet for meg gjør meg modigere, det forplikter meg til å gjennomføre tross av at jeg er redd. Jeg er svært takknemmelig for at jeg har fått frønæring inn som en del av min daglige kost. Jeg selv avviste muligheten i over et år, selv om jeg ble gjentakende eksponert for hvor bra produktene var. Når ting høres for godt ut til å være sant så er det som regel det - da er det best å holde seg unna. Det stemte ikke i dette tilfellet, for når jeg var så utmattet at jeg måtte ty til sykemelding ga jeg frønæring en sjanse, det har jeg aldri angret på.  

Min historie former seg etterhvert som tiden går, men her er en kortversjon av min frøhistorie: 

Etter flere år med skjev balanse mellom aktivitet og hvile hadde jeg et stort fysisk ubehag i kroppen og lite energi.  Jeg ble introdusert for frønæring av et familiemedlem, og da energien var så lav at jeg måtte ty til sykemelding ga jeg frønæringen en sjanse. Jeg fikk raskt ny energi, innvendig gnist og ubehaget i kroppen forsvant. Jeg tok ikke tak i årsaken og pøste heller på med mer aktivitet, så jeg gikk inn i en dypere energisvikt som jeg fremdeles jobber meg ut av. Det fysiske ubehaget er fremdeles borte, energien kommer smått og gradvis tilbake og jeg kjenner at riktig næring gjør meg godt i veien mot en hverdag i balanse. 

Hvordan dette kommer ut når jeg skal snakke foran andre mennesker i en slik setting, det aner jeg ikke. Jeg kunne ha sagt nei, men valgte å si ja, selv om det er utenfor konfortgrensen. Det er her utvikling skjer.  Det er jo ikke noe problem å prate med folk når jeg arbeider for andre og er på en trygg arena.  Alt ligger i hvordan jeg tenker.....  dette må jeg komme meg over....  Så får jeg ta det som det faller seg :-)