Ensomhet - eller tomrom?

Jeg har vært utmattet over en  lang tid, hvor jeg har måttet prioritere bort det meste av det sosiale, det jeg tidligere hadde syntes hadde vært gøy, ble et ork. Å prioritere bort det som er valgfritt ble det letteste.  Da jeg ble tobarnsmor i 2016 prioriterte jeg bort Turids massasje for å kunne mestre jobben min på IKEA og være mamma.  Jeg merket det ikke selv, men jeg fjernet mer og mer av meg selv og det som gir meg mening og energi, satte meg selv lavere og lavere ned på prioriteringene mine, så kom jeg til et sted hvor jeg ikke visste hva jeg likte å holde på med og hva som gjorde meg glad. Jeg blir jo glad av å se mine nærmeste ha det godt, og ønsker fortsatt av hele mitt hjerte at de jeg omgås med skal ha det best mulig. Jeg måtte lære det på den harde måten at om jeg ikke prioriterer meg først, så kan jeg heller ikke ta vare på de andre rundt meg på en god måte, det er ikke egoistisk å sette seg først og sette grenser for hva et menneske skal kunne være for familie, venner og arbeidsplassen.  Jeg er så heldig av jeg har mannen min som min bestevenn, han har jo tatt et forpliktende valg da han gifta seg med meg, og vi kan snakke med hverandre om det aller meste på en god måte. Han har sett meg på mitt verste og vi står stødig sammen. Når jeg har vært utmattet og sykemeldt, så har jeg ikke pleiet vennskap og forhold til kollegaer. Tiden min har gått kjempe sakte, mens hverdagen der ute har gått kjempefort. Jeg har følt at jeg har sklidd bort fra relasjonene jeg hadde, i en periode hvor mitt mentale ikke var på rette plassen så følte jeg meg sviktet og ikke verdsatt. Det var nok jeg som sviktet meg mest, jeg var ikke min egen bestevenn og jeg regelrett mobbet meg selv og snakket nedlatende til meg selv. Jeg har heldigvis klart å bygge med opp igjen, så jeg er nå min egen bestevenn og heier på meg selv og snakker godt til meg selv. 

Jeg har måttet tatt andre veivalg i livet for å få et annet resultat. Jeg har fremdeles en lang vei å gå før jeg kommer meg dit jeg skal være, men jeg har akseptert at jeg har begrenset kapasitet og jeg fokuserer nå på det jeg får til og mine styrker. Jeg kjenner at nå som energien er litt mer tilbake at jeg kjenner litt på følelsen av ensomhet, og når jeg inviterer og ingen har mulighet eller lyst til å være sammen med meg, er jeg glad for at jeg er kommet hit mentalt at jeg ikke tar det personlig.  Verden er travel, min kryper i snegle tempo og jeg må ofte prioritere bort ting jeg egentlig ønsker å delta på for å kunne ivareta meg, så jeg har forståelse for å ikke være en prioritet de gangene jeg trenger å ha det gøy.  Kanskje må jeg utvide kretsen min, kanskje er det flere enn meg som føler på ensomhet og ikke alltid orker kravet som skal til for å vedlikeholde vennskap. Jeg ser hvor lett det er å skape unnskyldninger til hvorfor jeg ikke kan delta, og hvor vanskelig det er å fortelle at jeg må prioritere å stille opp for meg selv fordi at jeg rett og slett ikke orker, men å være ærlig er nok til syvende og sist best, ikke skyve andre unna seg med slutter å vås.  Det er jo helt utrolig til hvilke historier vi kan skape i eget hode når vi ikke er på plass mentalt. Jeg tror nok de aller fleste har det slik innimellom at vi snakker oss selv ned og forteller oss selv løyner, og husk hjernen vår ser ikke forskjellen på om det vi sier til oss selv er sant eller ikke.  Husk at du er alltid god nok, og invester i mental trening og bli din egen bestevenn, da blir du mindre ensom selv om du er alene, for når du ser deg nøye om, så er du jo ikke alene............ 

Er det bare et tomrom etter det jeg har latt gå, som jeg ikke har funnet noe annet å erstatte med enda?  Jeg finner min vei og jeg er sterk. Det er ikke veien for alle, men det er min vei :-)